Afrika - Zimbabwe 2006

wpe3.jpg (40246 byte)

Sist oppdatert:

07.03.08

Lenker

	10. februar 2008 sluttet Karin og jeg oss til Kilimanjaro-gruppa fra Bodø og min reisekamerat Kjell fra Stavanger på Gardermoen. Nå skulle vi til Tanzania. Karin for å bestige Kilimanjaro sammen med gruppa fra Bodø. Kjell og jeg for å dra på fotosafari i Tanzanias beste viltområder. Etter en lang reise ankom vi Marangu Hotel sent på kveld. Marangu Hotel ved foten av Kilimanjaro er kjent som utgangspunkt for bestigning av Kilimanjaro, bl.a. for Ian Wright fra "Globe Trekker". Neste dag tok vi oss en rusletur i nærområdet. Der besøkte vi bl.a. en skole og et marked, og hilste på lokalbefolkningen. Som vanlig er det filming som har hovedfokus. men det ble også tid til litt fotografering. Du finner en liten bildeserie fra turen ved å klikke her. I tillegg har jeg fått oversendt Wenche og Per Rekkedals flotte bilder, og de første får du se her.
	12. februar var den store dagen kommet for begge gruppene. Kili-gruppa hadde fått kontrollert utstyret dagen før, og nå gjensto "bare" fordeling på bærerne, klargjøring m.v. før de kunne fordele seg på biler og kjøre til utgangsstedet for bestigningen av Kilimanjaro. Her er Karins og Per & Wenches bilder flettet sammen, og du finner dem her.
	Kjell og jeg satte oss i Marcos safaribil, og dro i vei på vårt store eventyr. Nå hadde vi 8 dager med safarier foran oss. Vårt første mål var Tarangire National Park, deretter Lake Manyara, Serengeti og Ngorongoro. Første del av turen gikk til Arusha, og jeg fikk tatt en rekke bilder av livet langs veien. Selv synes jeg dette er svært interessant og lærerikt. Det forteller oss så mye om det jeg kaller "Public life", den delen av tilværelsen vi viser omgivelsene, det vi viser om livet vårt utenfor hjemmets vegger. I de fleste tilfeller er det det vi har å forholde oss til som turister. I dette tilfellet er bildene stort sett fra landsbygda, og gir glimt av livet på landet. Bildene er tatt fra bil i fart, med de begrensninger - og fordeler - det gir. Mitt inntrykk av Tanzania er et frodig land i utvikling. De tradisjonelle stråhyttene holder stand, men flere steder ser vi murstenshus under bygging, og her og der også en parabol. Landet virker godt organisert, og der folk i Zimbabwe gikk og gikk, har i Tanzania sykkelen langt på vei overtatt. Aktiviteten var i det hele påtakelig, og holdningen mer aktiv og målrettet. De flotte, ranke kvinnene bar sine bører på hodet slik tradisjonen tilsier, men den tunge vannhentingen var i stor grad overtatt av unge menn på sykkel. Underveis laget jeg en gåte: "Hvor mye veier en bøtte med 15 liter vann for en unge i Afrika?" Svaret vil komme på tampen av reisebeskrivelsen. I Arusha spiste vi lunch med vedkommende som hadde lagt opp safarien, og fikk ytterligere informasjon. Så bar det av gårde igjen, og på veien rundet vi klokketårnet i Arusha. Dette klokketårnet skal ligge midt mellom Cape Town og Cairo, endepunktene for det britiske imperium i Afrika. Så fortsatte vi mot Tarangire. Underveis var vi innom en slangefarm, der vi hilste på såvel et forelsket krokodillepar og fikk holde en krokodilleunge samt en snok. Ok med krokodilleungen, ellers ingen stor opplevelse. Da hadde jeg heller besøkt masaimuseet på den andre siden av veien, for nå var vi i masai-land. Men nå overlater jeg til interesserte å se og vurdere for seg selv, bare klikk her.
	Så kom vi til porten inn til Tarangire Nasjonalpark, en smule skeptiske. En programleder i Travel Channel omtalte den som kjedelig. Selv håpet jeg å komme i mål med mine Big Five: Løve, leopard, elefant, bøffel og neshorn. Mine tre første gikk greit: Elefant, neshorn og løve. Bøffelen overrasket oss ved å dukke opp langs landeveien for et par år siden, men i 7 år hadde jeg speidet etter den femte og siste, nemlig leoparden. Jeg hadde bedt om en dyktig guide, men heller ikke Marco klarte å oppspore en leopard på vår første safari i Tarangire. "25 US$ om jeg får filmet en leopard, 50 for de fem store," utfordret jeg ham på tampen av kvelden. For Kjell var nemlig dette hans første safari, og selv ville jeg gjerne ha alle fem på en og samme film. Dette fikk ham til å anstrenge seg enda mer, og tidlig neste morgen kunne han stolt vise meg en dinglende hale fra et flott akasietre. Halens eier hadde slanget seg på en diger grein, og der lå den og slappet av etter nattens jakt. Mine Big Five var endelig fulltallig, og for Kjell var dette nummer tre. Elefant og bøffel hadde vi alt fått med oss. Vi kjørte parken på kryss og tvers, og fikk med oss fullt av så vel fugler som dyr. Vil du se et utvalg, finner du dem her.
	Mens Kjell og jeg ble filleristet i safaribilen vår, hadde nok Kilimanjarogruppa det atskillig tøffere. I stadig tynnere luft kjempet de seg oppover, og for de fleste nok med spørsmålet om de virkelig ville klare å nå toppen. "Er slitet virkelig verdt det? "Klarer jeg å gjennomføre dette?" "Hva gjør jeg her?!" Slike kommentarer har vi hørt fra tidligere deltakere i TV-filmer vi har sett. Bare 11 bilder har våre tre fotografer tatt på disse to dagene, og de fleste av disse er fra dag 2. Dag 3 har de kun tatt to bilder, så da har nok deltakerne hatt det tøft. Du får se disse 11 bildene her.
	Neste dag, 14. februar, kjørte Kjell og jeg videre til den vakre Lake Manyara nasjonalpark, og mens Kili-gruppa slet seg mot toppen, nøt vi de idylliske omgivelsene. Her tar jeg bare med noen få bilder, siden vi alt har vist de fleste dyra. Her fikk vi også vårt første glimt av en løvinne, men rakk ikke å fotografere den. Etter en hårreisende kjøretur kom vi til "lodgen" vår, "Eunoto", drevet av masaier. Selvsagt bodde vi i en "masaihytte", men av en helt annen standard enn de ekte masaihyttene vi besøkte senere. At generatoren sviktet slik at vi lenge ble sittende med bare stearinlys rundt oss, bidro bare til å gjøre kvelden mer stemningsfull. Bildene finner du her.
	Halv elleve denne kvelden ble Kilimanjaro-gruppa vekket for det siste fremstøtet mot Kilimanjaro. Målet var å være på toppen av Afrikas høyeste fjell, 5896 meter over havet ifølge Lonely Planets siste utgave av "Tanzania". Det spørsmålet som nok naget de fleste, var "Vil jeg klare det?" Men svaret gav seg selv for mange: "Dette skal jeg klare!" Så ga de seg av gårde på den siste, store styrkeprøven. Natten, kulden, høyden, slitet og den tynne luften gjorde at det ble smått med bilder før de endelig nådde toppen etter å ha beseiret Mount Kilimanjaro og seg selv. De stolte bildene finner du som vanlig her.
	Vi var nå kommet til 15. februar, og mens Kilimanjaro-gruppa slet seg nedover med store påkjenninger for knær og føtter, våknet Kjell og jeg i vår luksuriøse "masai-hytte" og gjorde oss klar til mot Serengeti. Veien dit gikk gjennom Ngorongoro, og nå var det fullstendig slutt på god vei. Men også det var en del av opplevelsen, og vi var skjønt enige om at den langt mer behagelige asfaltveien på ingen måte ville gitt oss den samme opplevelsen. Underveis stoppet vi ved en masai-landsby, en opplevelse jeg på ingen måte ville ha unnvært. Med glede betalte jeg våre 50 US-dollar, vel vitende at dette var nødvendig for at dette stolte folket skulle klare å bevare sin egenart. Vi ble mottatt med en stor velkomstseremoni, der både menn og kvinner deltok med parallelle oppvisninger/danser, og når en så både skulle filme og fotografere dette, ble det i meste laget. Vi ble også vist rundt, og fikk forklart hvordan de levde, og ikke minst kvinnene lot seg villig filme og fotografere. Du finner en bildeserie her.
	På veien videre spiste vi lunchpakken vår ved museet ved Olduvai Gorge, der Mary og Louis Leaky drev sine paleontologiske undersøkelser. Gjennom 1920- og 1930-årene oppdaget Leakey en rekke hominidfossiler og redskaper i det østlige Afrika. Han kone, Mary Leakey, var også paleoantropolog og sammen gjorde de en rekke viktige funn, inkludert fossilene til flere Homo-arter og såkalte australopitheciner. Fem år etter sin manns død gjorde hun det sensasjonelle funn av et sett 3,5 millioner år gamle fossile fotspor. På museet opplyses det at alle DNA-funn inneholder elementer som kan spores tilbake til dette området, slik at de mener de har belegg for å kalle området "Menneskehetens vugge". Her fikk jeg også kjøpt et flott, ekte masai-spyd. Det består av tre deler: en kraftig spydspiss i den ene enden og en stålpigg i den andre som begge sitter på et midtstykke av tre. Dermed kan det lett deles i tre deler, og får således god plass i kofferten.
	Men så kom vi etter hvert til Serengetis enorme stepper. Navnet Serengeti er swahili og betyr "meget stort stykke land". Så er det også på hele 14 763 kvkm. (Til sammenlikning er Møre og Romsdal fylke 15 105 kvkm, og vårt lille Østfold 4 183 kvkm. Oslo fylke dekker bare 454 kvkm.) På vei mot Serengeti Sopa Lodge, der vi skulle overnatte, var vi spesielt på utkikk etter løver. På steppene stakk det her og der opp såkalte kopjes, rundslipte granittklipper, og her elsket løvene å ligge og dorme. En hannløve kan sove opp til 20 timer for døgnet. Og visst fant vi noen, pluss en vakker svartryggsjakal og noen topi anteloper. Dermed fikk Kjell sett den fjerde av de fem store. Løvinnen vi så vidt så snurten av i Lake Manyara, hadde han ikke helt fått med seg. Nå manglet han bare neshorn, så hadde også han sett alle fem. Noen bilder finner du her.
	16. februar hadde vi hele dagen til å utforske Serengeti nærmere, og vi startet så tidlig som mulig om morgenen, og hadde selvsagt lunchboks med for å få mest mulig ut av dagen. Og visst fikk vi en flott dag med et utall fine opplevelser. Ta en ekstra titt på treet i bilde nummer 002. Der sitter en leopard, den andre vi fikk se. Senere på dagen så vi nok en, men den bare filmet jeg. En liten løvefamilie så vi også, men hannen var så "uvennlig" som guiden sa, at han syntes det var best å kjøre derfra. Som vanlig ble det også her mest filming. Og så fikk jeg for første gang se en flott, vill gepard. I Sør-Afrika hadde jeg tidligere blitt slikket på handa av en, men da hadde vi et gjerde mellom oss. Det føltes omtrent som en rasp, mer spennende enn behagelig. Der den kjente Grumeti River møtte to andre elveløp, stoppet vi og filmet et utall flodhester og et par krokodiller. Marco dro meg med til en bedre plass å filme fra. At det var krokodiller i vannet, samt at en av flodhestene hadde et godt øye til meg fra en posisjon 5-6 meter ute i elva, gjorde det bare mer spennende. Tror ikke det førte til mer urolige bilder
	På en rasteplass senere på dagen traff jeg på Åsa og Ragnar Aalvik, som jeg hadde blitt kjent med på Tyrkia-turen i november. Det morsomste var nesten at det viste seg at Kjell og Ragnar hadde felles bekjente. Flere bilder finner du som vanlig her.
	Kilimanjaro-gruppa bruker denne dagen til å komme seg seg de de 22 km fra Homboro-hytta og tilbake til Marangu Hotel via Mandara Hut, der de spiste lunch. Om kvelden var det høytidelig utdeling av sertifikater alt etter hvor høyt de forskjellige hadde nådd, samt fordeling av klær og utstyr til bærerne. Nå hadde også turoperatør Marit Larsen sluttet seg til gruppa, og en lykkelig og fornøyd gjeng kunne samle seg til middag og "kaffe-kos". Heldigvis hadde Per og Wenche tatt mange bilder fra turen ned, og senere på kvelden, mens Karin bare har fotografert ved sertifikat-utdelingen. Dagens bilder finner du her.
	For Kilimanjaro-gruppa var søndag 17. februar den store hviledagen. Slitne, såre ben og føtter skulle få hvile og pleie etter den tøffeste uka mange av deltakerne hadde vært gjennom. Litt morsomt med de tre karene som ikke blir enige om hvor sola kommer fra. Slik kan det være nær ekvator. Dette og de andre bildene fra denne så avslappede dagen finner du her.
	Denne dagen forlot Kjell og jeg Serengeti for å dra tilbake til Ngorongoro. På planen vår sto hel dags safari, og vi fikk oppleve et vell av flotte fugler og dyr. Etter lunch på picnic-plassen ved flodhest-dammen og de afrikanske glentene, kom vi også så nær det svarte neshornet at vi fikk tatt bra bilder av det. Dermed var målet nådd for såvel Kjell som filmen jeg skal lage fra turen vår, alle de fem store var i boks! Det mest spennende denne dagen var nok da en kjempesvær elefant målbevisst vandret mot oss, men passerte bilen så nær at vi "nesten kunne ta på den". Ingen guide jeg har vært med tidligere har latt elefanter gå så nær mot oss som denne, men den viste heller ingen tegn på aggressivitet. Bilder finner du her.
	Mandag 18. februar var hvile- og ventedag for Kjell og meg, mens Kili-gruppa skulle kjøre til Ngorongoro. Meningen var at de skulle komme i fire- fem-tiden om ettermiddagen, men det var før president Bush bestemte seg for å dra til Tanzania samtidig med oss. Er det flott å ha så mye makt at man kan stenge alle veier når man besøker et sted, eller er det ille at man er så hatet at man må beskytte seg slik når man er ute og reiser? Uansett hvordan man ser det, så førte den amerikanske presidentens besøk i Arusha til at Kili-gruppa ble forsinket pga stengte veier til og fra Arusha. Først sent på kveld kunne de slutte seg til oss i Ngorongoro Farm House. Per og Wenche fotograferte litt, og bildene deres ser du her.
	Tirsdag 19. februar var vår siste safaridag, og det var Ngorongoro-krateret med verdens største populasjon av rovdyr som var målet. Men først måtte vi få oss lunchboks, og deretter stoppet vi ved oversiktsstedet over krateret. Der hadde jeg en litt skummel opplevelse på veien til Serengeti. Jeg sto på kanten av buskaset og tok et skritt frem --- men der var det bare vekster, og jeg tumlet flere meter nedover. Men det gikk heldigvis bra, men denne gang holdt jeg meg på fast mark. Og en praktfull utsikt er det jo der! Neste stopp var ved porten ned til krateret. Der var masaiene klar med sine varer, og selvsagt ble det litt handel. Men deretter var det dyrene som sto i fokus, og de nye safari-deltakerne møtte i tur og orden elefant, bøffel, og senere på dagen også en liten flokk flotte løver. Det var tre av fem, og langt, langt borte så vi også et svart neshorn. Jeg hadde jo trodd at den nye guiden hadde kjørt bort i foto-avstand til det, men den gang ei. Da hadde nykommerne i hvert fall fått med seg fire av de fem. Men tre kan samtlige trygt notere seg, og så kan det jo by seg nye sjanser. Bildene følger her.
	Turen ble avsluttet med et besøk i en masai-landsby, der vi bl.a. hilste på denne vakre unge kvinnen. Tradisjonelt ble besøket innledet med kvinnenes velkomstsang, og mennene danset sin "high-jump" dans. Vi fikk også besøke masaienes skole, en enkel kvisthytte med tak av kumøkk og jordgolv, selvsagt. Men her hadde de tavle, og på den sto det engelske gloser. Som bildene viser, må masaiene ha verdens laveste aldersgrense for skolestart. Vi fikk også anledning til å handle, en fin måte å støtte kulturen deres på. Selv hadde jeg alt et stort skjold og et sverd i bilen kjøpt i tillegg til et masaispyd og et par smykker kjøpt tidligere, så denne gang fikk det holde med en flott fluevifte. Det var en kjærkommen souvenir i disse omgivelsene. Her var det Karin, Per og Wenche som sto for bildene, og de følger her.
	Onsdag 20. februar 2008 var det tid for hjemreise, og det ble lite fotografering. Bildet til venstre tok Per mens vi ventet på bilene som skulle kjøre oss til Arusha. Som avslutning vil jeg få takke samtlige deltakere for en flott tur, og takke for all hjelp og samarbeid. En spesiell takk selvsagt til turoperatør Marit, som la opp til en fantastisk fotosafari for Kjell og meg, samt til Mari, Avisa Nordlands smilende reiseleder. Takk også til Wenche og Per, som villig delte sine bilder med meg. Og så ikke minst til safarikamerat Kjell, som alt har sendt meg sine opptak. Nå bare gleder Karin og jeg oss til reunion i Bodø. Da regner jeg med at DVDene mine fra denne fantastiske opplevelsen for lengst er ferdige. Dette arbeidet starter når denne avslutningen er publisert på nettet. Men nå er det på tide å presentere deltakerne. De ser du her.
	Og gåten: "Hvor mye veier en bøtte med 15 liter vann for en unge i Afrika?" Svaret er selvsagt: Like mye som for en unge i Norge! Og hvilke foreldre i Norge ville vel drømme om å sende en spinkel jentunge på 10 år lange veier for å hente 15 liter vann? De fleste av oss vet jo hvor tungt det er.

Fakatabok om verden

National Geographic

Get Away To Africa