 |
Søndag 1. juli 2007tar vi fly fra Xi'an til
Lhasas flyplass
Gangar - 3572 m.o.h. Vi var svært spente på hvordan vi ville
reagere på høyden. I følge guiden vår skulle vi bare ha 65 % av
den oksygen vi var vant til, så vi hadde fått beskjed om å ta det
rolig. Noe av det første vi gjorde, var å skaffe oss et par flasker med oksygen, i tilfelle vi skulle få problemer. Her måtte vi vente på bussen, men vi fikk fort noe å titte på på denne vesle flyplassen da det dukket opp en flokk med velkomstbanner samt høytstående militære og politifolk. Karin og Arnhild stilte seg opp i velkomstgruppa og hjalp til med å holde banneret, og da den celebre personen ankom, styrtet han med en gang bort til disse utlendingene som tydeligvis støttet ham, og håndhilste hjertelig på dem. Jeg som sto innenfor gruppa og filmet, skyndte meg også bort og fikk hilst på vedkommende, alt selvsagt filmet av Lhasas TV-stasjon. Vi kom nok i den tibetanske "Dagsrevyen" denne kvelden, men aner fremdeles ikke hvilken "Big Man" vi hadde fått trykke hånden på. I ettertid skylder vi på en noe opprømt stemning som følge av underskudd på surstoff. Dessverre har jeg minimalt med bilder fra denne dagen, men takket være god hjelp fra Turid, Frank og Ingar kan vi by på et bildeshow her. Klikk på Lhasa ovenfor, så finner du både informasjon og bilder. |
 |
Dag 2 i
Tibet ble
innledet med en tur til
klosteret i Drepung. Klosteret som ble grunnlagt i 1416, var
en gang verdens største med mer enn 7000 munker. I dag er det bare ca
100 igjen. I motsetning til i Beijing var himmelen klar og blå, og
den tynne, klare lufta gav flotte farger. Vi brukte formiddagen på å
vandre rundt i klosteret blant de tilstedeværende munkene, og fikk
glimt av så vel tjenesten deres som privatliv, bl. a. enkel klesvask.
Vi var langt fra de eneste besøkende, men de eneste vestlige så vidt
jeg kunne se. Mange kom som pilgrimer, både eldre mennesker og unge i
moderne klær. Likevel bar de med seg sine termoser med "jaksmør" som
de ofret, sammen med tempelpenger og de hvite bønneskjerfene. De
siste ble hengt rundt figurene av de forskjellige lamaene. Her fikk
man gjerne fotografere, bare man betalte for seg. Man lærte
imidlertid fort å begrense seg, for her fikk man pent betale for hvert
rom. Den kostnaden tok jeg, for dette var såpass spesielt at jeg
kunne ikke la være. Glemte man seg, var straks munkene på pletten og
forlangte betaling, for her ble man TV-overvåket. Du vil finne en lang bildeserie fra dette klosteret med sin flotte utsikt over Lhasa ved å klikke her. |
 |
Etter lunch sto Tibets største severdighet på
programmet, nemlig
Dalai Lamas
palass, Potala palasset som dominerer hele Lhasa-dalen der det
ligger høyt oppe på en klippeavsats. Slottet ble bygd på
1600-tallet og fungerte som Dalai Lamaenes bosted i mer enn 300 år.
Bygningen består av to deler - det hvite slottet som inneholder
kontorer og boliger for Dalai Lama og munkene, og det røde slottet som
er satt av til religiøse seremonier. Lhasa ligger 3.650 m.o.h., men utrolig nok ligger gjennomsnittstemperaturen i sommermånedene på over 30 grader, og denne dagen var det så varmt at mange gikk med paraply for å beskytte seg mot solsteken. Da vi så de lange steintrappene i det 13 etasjer høye palasset, og visste at det inneholdt 1000 rom, var det flere enn jeg som ble betenkt. Selv om de fleste av oss ikke var plaget av høyden, merket vi godt at vi fikk lite surstoff når vi f.eks. gikk i trapper. Siden min korpus førte til at enkelte kinesere kalte meg "The Smiling, Happy Buddha", var det ikke nei i min munn da Karin ba meg pent om ikke å begi meg oppover trappene i solsteiken. Jeg satte meg derfor til å vente på at gruppa skulle komme tilbake, og fikk tatt noen bilder fra laveste nivå, mens Karin filmet og fotograferte oppover i palasset. Du finner noen bilder fra dette mest berømte bygget i Tibet her, og klikker du på denne lenken, kan du bli med på en virtuell tur rundt i palasset. Det anbefales. |
 |
3. juli og dag 3 i Tibet besøkte vi Dalai Lamas sommerresidens, Norbulingka. Det var en deilig og relativt avkjølende start på dagen, og ikke minst var det behagelig å bli kjørt rundt på det ganske store området. Det var lett å forstå at Dalai Lama satte pris på å trekke seg tilbake her i de heteste sommermånedene. Du finner en liten bildeserie her. |
 |
Deretter dro vi til Lhasas og Tibets hjerte, Jokhang-tempelet, og gikk langs Barkhor, den hellige pilgrimsveien rundt tempelet. Stemningen her kan nesten ikke beskrives, den må oppleves. Et imponerende tempel med den mest verdsatte statuen innenfor, et yrende liv av gateselgere, handlende, pilgrimer, turister og med stor sannsynlighet lommetyver. For oss som kommer fra det sekulære Norge var det sjokkerende å se pilgrimer kaste seg langflat på bakken, be en bønn, reise seg opp igjen og gå et par skritt før de på ny kastet seg på bakken. Våre blasfemiske tanker gikk nok i retning av at her var det fattige, plagede mennesker som ble ført bak lyset av en kirke som bygde seg opp enorme verdier. De fleste gikk jo rundt med sine evig snurrende bønnehjul, og for hver omdreining hadde de "bedt" en bønn. Tenk om de hadde brukt all den energien som ble lagt ned i bønnearbeidet til aktiv innsats for å forbedre tilværelsen sin? For oss som kommer utenfra, er det selvsagt lett å sette seg på vår høye hest, men vi var flere som syntes dette var å drive religionen for langt. Alle tibetanske buddhister bør minst en gang i livet ha valfartet til Jokhang-templet, og selvsagt ofret de (det de kunne avse?). Det er farlig å uttrykke seg så bastant om noe man har svært lite greie på, og jeg skulle gjerne ha diskutert dette med en språkmektig tibetaner. Her var det svært mye vi ikke forsto, men selvsagt var det også spennende å få et lite innblikk i en så fremmedartet kultur. Du finner en bildeserie fra Turids og våre bilder her. |
 |
Dag 4 i Tibet
bød på nye utfordringer.
Nå skulle vi kjøre i jeeper opp til nesten 5000 meters høyde, hvordan
ville det gå? Fra Travel Channel hadde jeg kopiert filmer fra
Tibet gjennom vinteren, og maken til dårlige grusveier skulle en lete
lenge etter. Hva om veiene rett og slett regnet bort under oss
oppe i de ville fjellene? Det var mange tanker som for gjennom hodet på oss da vi i karavane forlot de brede avenyene i Lhasa. Til å begynne med visste vi fra ankomsten at vi ville kjøre på nye autostradaer, men man kjører ikke på jeeper beregnet på røft terreng når man like gjerne kunne kjøre i buss. I operatørens turbeskrivelse leser vi dette: "Tidlig om morgenen forlater vi Lhasa og gir oss i vei med jeep vestover til Tibets fjerde største by, Gyantse. Reisen er en opplevelse som overgår det meste. Etter å ha krysset elven Yarlung Zangbo,(se Brahmaputra) kjører vi oppover de smale, svingete veiene og når til slutt Kamba La-passet på 4794 meters høyde. På toppen ser vi de fargeglade bønneflaggene blafre i vinden...." Opp mot det første passet viste det seg imidlertid at også her var det 3-4 år gamle autostradaer langt bedre enn våre norske fjellveier. På toppen av passet ble vi møtt med meget pågående kvinnelige selgere som fotfulgte oss hele tiden, opp på toppen med telt og bønneflagg, og ned igjen. Damene benyttet anledningen til å besøke et toalett-telt, men det minnet gav dem visst åndenød flere dager etterpå. Vår kinesiske guide og jeg benyttet anledningen til å bli avbildet på ryggen av en yak-okse, et morsomt minne fra nesten 4800 meters høyde. |
 |
Så fortsatte vi, og jeg siterer igjen fra turbeskrivelsen: "Plutselig får vi øye på Yamdrok Tso-sjøen som skimrer med sine blågrønne farger. Her slår vi oss ned og nyter pikniklunsjen. Veien følger den vakre sjøen i flere kilometer, og begynner deretter å klatre oppover de bratte fjellene til det neste passet, Karo La, som ligger mer enn 5000 meter over havet..." Men her skjer det noe som ingen har orientert oss om eller orienterer oss om. Selv ikke jeg, som deler jeep med de to guidene, blir fortalt et knyst om hvorfor vi snur og kjører ned igjen samme vei som vi kom. At planene er endret, skjønner vi selvsagt der vi sitter på spisse stener i veikanten og spiser maten vår, men at veien over passet har vært stengt i tre måneder, må vi hale ut av guidene våre. Visste ikke turoperatøren dette, eller passet det ikke å opplyse oss om endringen? Nå besto gruppa av meget bereiste mennesker som har opplevd at planene har måttet bli lagt om av ulike grunner. Og er veien stengt, så er den stengt, men enkelte var ganske irriterte over mangelen på informasjon. På den annen side var jo turen uansett en kjempeopplevelse, så vi mistet på ingen måte humøret av den grunn. |
 |
Vi dro videre, og etter hvert fikk også jeepene sin berettigelse. Nå bar det ut i en sand- og grusørken der jeg etter beste evne prøvde å filme denne meget spesielle turen. Heldigvis hadde vi en klok og godhjertet sjåfør som hadde tatt vare på mateskene våre, og de kom godt med da vi traff på folk. Her var fattigdommen åpenbar, og sjåføren delte ut det som kunne deles ut til andre. Ikke minst da vi kom til en landsby som nærmest liknet en ruin, ble maten vår satt utrolig pris på. Hadde vi visst dette, tror jeg de fleste av oss ville latt langt mer være igjen. I stedet prøvde vi å være flinke og spise opp. Dessverre finnes dette bare på film. |
 |
Nå nærmet vi oss Gyantse, som ligger på 3900 meter. "På lang avstand ser vi Szongen, festningen som ligger på en åsrygg. En britisk militærekspedisjon inntok og ødela borgen i 1904, og tvang deretter den tibetanske regenten til å godta at det ble stasjonert en handelsagent i byen. På den tiden var handelen - fremfor alt med ull - av stor betydning. Byens beliggenhet ved handelsveien til India, Sikkim og Bhutan gjør Gyantse til en viktig handelsby også i dag...." |
 |
Hadde ikke jeepene kommet til sin rett før, så gjorde de det nå. Det viste seg nemlig at broen over elva var stengt p.g.a. utbedringsarbeider, og da var det bare til å krysse elva. Dette var spennende, dette var slik vi så på film og TV, og vi filmet for fullt. Heldigvis hadde Turid tatt et bilde fra elvekryssingen, for jeg hadde fullt nok med filmingen. |
 |
Kryssingen gikk uten særlige problemer, og så ankom vi flotte "Gyangtse Hotel", der de bruker denne stavemåten. Her ble jeg sittende noen minutter alene ute i foajéen etter middag. Da kom det en nydelig, ung kvinne og spurte om jeg ikke hadde lyst på litt massasje. Det takket jeg nei til, men oppdaget senere at hotellet kunne tilby alt av velvære-pleie 24 timer i døgnet, og enkelte behandlinger som f. eks. massasje kunne man også få på rommet. Selv hadde jeg stort sett bare filmet denne dagen, men takket være god hjelp fra Turid, Frank og Ingar kan vi by på en bildeserie også fra denne spesielle turen. Klikk her. |
 |
Dag 5 i Tibet - 5.juli - besøkte vi først en
av Tibets mest fantastiske bygninger, den 32 meter høye
Kumbun-pagoden, som skal inneholde 100.000 Buddha-figurer.
Pagoden ligger innenfor murene til
Palkhor-klosteret. Innenfor den store porten var det to
lange rekker med bønnehjul, og på hvert hjul var det skrevet en bønn.
Ved å rotere hjulene ble hver bønn "lest" en gang for hver omgang, og
tok man så en rekke når man gikk inn og den andre rekken når man gikk
ut, fikk man lest alle bønnene. Meget enkelt og praktisk, nesten
som en forløper til datamaskinen. I de håndholdte bønnehjulene
kunne man skrive sine personlige bønner på en papirremse og legge inni
hjulet, og så var det bare til å snurre i vei. En snurrig
løsning! Den tibetanske buddhismen står svært sterkt hos den
eldre del av befolkningen, men hvor går de unge? Ved utgangen kom jeg
"i snakk" med en ung munk (lama), som var sterkt opptatt av
videokameraet mitt, som han fikk lov til å prøve. Han måtte også
nappe litt i hårene på armene mine. Selv er de ganske hårløse. Her hadde også jeg tatt en rekke bilder, men jeg har komplettert dem med bilder fra Turid og Franks bildesamling. Du finner en bildeserie fra denne flotte pagoden her. |
 |
Turen gikk så videre mot
Shigatse på 3840
m.o.h. Først måtte vi krysse elva igjen, men etter kort tid var
vi tilbake på asfaltert vei igjen. Underveis stoppet vi ved en
bondemølle, og fikk smake litt av kornet, som faktisk smakte popkorn. Da vi kom fram til en til dels moderne by med et spesielt flott torg, sto det et nytt klosterbesøk på programmet. Beklager, men med skam å melde må jeg innrømme at nå hadde jeg fått kvoten min av klosterbesøk. Mens jeg overlot filmingen til Karin, slo jeg meg ned ved en uteservering og slappet av med en cola. Der syntes jeg jeg måtte holde et øye med et kinesisk par med supert og kostbart fotoutstyr. De sov nemlig, med sine dyre kamera åpent på bordet der mannen satt i sin dypeste søvn, mens kvinnen sov i en hammock 10-15 meter fra. Etter hvert våknet de, og vi kom i snakk. De kom fra Hong Kong, og han var profesjonell fotograf, ifølge kvinnen, som kunne virke som journalist eller muligens forfatter. Hun snakket flytende engelsk, og vi hadde en lengre prat, og tok bilder av hverandre, samt to småjenter som hjalp sin mor med serveringen. Et par av sjåførene våre var også innom. Vel hjemme igjen innså jeg at jeg ikke hadde et bilde fra det flotte klosteret, og at jeg også nok hadde gått glipp av noe. Men nok en gang ble Turid og Franks bilder min redning, og du finner en bildeserie fra det flotte Tashilhunpo-klosteret samt folkene jeg møtte her. |
 |
Dag 6 i Tibet og tid for å vende ryggen til Shigatse og sette kursen tilbake mot Lhasa. I stedet for å filme turen hjemover, skulle jeg denne dagen prøve å fotografere, og så lage en slags "film" av stillbildene. Dette for å unngå all humpingen, som gjorde det så håpløst å holde videokameraet rolig. Turen gikk langs vår barndoms Brahmaputra, eller Yarlong Sangpo, som er navnet i våre dager. Aldri hadde jeg vel tenkt tanken at jeg noen sinne skulle få besøke dette landet, som i storparten av mitt liv har vært like stengt som mystisk. Jeepene med guidene og meg kjørte bakerst, noe som gav oss god oversikt. Veiene var helt ok og uproblematisk, lettvint og trygt, men det ble jo ikke helt det eventyret jeg hadde sett for meg. Langs veien var nok livet ikke så veldig forskjellig fra slik det hadde vært i årtier, selv om en del yngre mennesker hadde tatt i bruk mer moderne fremkostmidler og var så absolutt moderne kledd. Mange lever nok i to verdener som de veksler på, den gamle, tradisjonelle og dagens moderne. Født under annen verdenskrig er, har jeg opplevd en raskere utvikling og større omveltning enn noen annen generasjon, men har hatt tid til å tilpasse meg. Dagens tibetanere går fra bønnehjul og bønneflagg til mobiltelefon og TV fra en dag til en annen. |
 |
Langs veien ligger spredte hus eller husklynger, og
selvsagt ingen uten et knippe bønneflagg eller flere på taket.
Og lever man under så barske forhold, kan man nok føle behov for å
gardere seg. Her og der ser vi grønne eller gule åkerlapper alt
etter hva de dyrker, og her og der sitter kvinnene langs veikanten
under en parasoll og selger meloner til de veifarende, akkurat som vi
gjør i Norge med jordbær og moreller. Fjellene er jo en del av
Himalaya-fjellkjeden, og nå får jeg forklart det underlige
grønnskjæret over toppene jeg så da vi fløy over dem. Så langt
vi kunne se, besto de for det meste av enorme grushauger, altså store
mengder erosjonsmateriell, med grønne vekster som gav fargen. Et
skremmende syn også i verdensmålestokk var den lave vannføringen i en
av verdens største elver, som skulle strømmet gjennom landskapet full
av smeltevann fra de høye fjellene. Her hadde jeg mange bilder å plukke fra, og vil du følge oss på turen, kan du klikke her. |
 |
Landskapet smalnet etter hvert til, og vi kom inn i en trang dal. Dette var den samme dalen jeg hadde sett på Travel Channel, med farlige stryk og dramatiske grusveier. Nå var vannføringen liten, og autostradaen så ut som om den var åpnet for bare uker siden. På bildet til venstre har jeg lekt meg litt med fargene, men du finner andre om du klikker her. |
 |
Bønneflagg ser vi jo selvsagt overalt, og mer og mer dess nærmere vi kommer Lhasa. Nå er vi kommet over i mer tettbygd strøk, og unge jenter i moderne klær med parasoller for å få en så blek hud som mulig, blander seg med bønder i mer tradisjonell klesdrakt. Det er tydelig at eldre tibetanere arbeider hardt for å livberge seg. Vannføringen er heldigvis atskillig større her, og bra er det, for de fleste steder vi har vært, har det vært fryktelig tørt. Både fordi jeg ble fascinert av Tibet, og fordi det er lite med bilder fra dagens Tibet, på nettet, har jeg vært raus med bildebruken. Så her finner du enda en bildeserie. |
 |
Nå kommer vi til Lhasas brede og imponerende
paradegate, passende for en regionshovedstad av Lhasas størrelse og
betydning. Når den kommer på høyde med Potala-palasset, utvider
den seg til en stor plass som en noe mindre utgave av "Den Himmelske
Freds Plass" i Beijing. Her finner man også
"Frigjøringsmonumentet" for å feire 10-års jubileet for Kinas
overtagelse av Tibet. Men fremdeles kan man oppleve å se en ung
frisør utøve sin gjerning ute på gaten. Du finner noen bilder
fra det mer moderne Lhasa
her. (Bildet til venstre er tatt av "Vagabond på ville veier" (klikk på "Frigjøringsmonumentet"). Vi hadde i motsetning til henne overhodet ingen følelse av å være overvåket på noen som helst måte, verken i gruppe eller jeg for min del når jeg gikk alene. Jeg kunne fritt snakke med de mennesker jeg møtte. Paret jeg møtte dag 5, hadde alt sittet der lenge før jeg kom dit, og ikke en gang jeg selv visste at jeg kom til å sette meg ned der i stedet for å følge gruppa på et siste klosterbesøk.) |
 |
Til slutt stopper vi ved Lhasas pulsåre, Barkhor, spiser lunch og får tatt ut noen penger for dem som trenger det. Vi har en lang bilreise bak oss, og det er ganske deilig når jeepene til slutt parkerer foran hotellet vårt. Denne kvelden er det vår siste kveld i Tibet, og vi avslutter middagen med en rusletur i Barkhors mørke sidegater før vi til slutt finner rett vei. Den turen fins bare på video, men de siste av dagens bilder finner du her . |
 |
Dag 7 og den siste i Tibet - 7. juli 2007 - og vi sjekker ut fra hotellet vårt og starter på ferden mot flyplassen Gangar. Fra min plass i bussen har jeg heldigvis god utsikt, og siden bildene viser seg å bli forbløffende bra til tross for at de er tatt "i farta" og gjennom bilvinduene, benytter jeg anledningen til å få med noen flere glimt fra dagliglivet i Tibet. Og i en storby som Lhasa med sine ca 400.000 innbyggere har de selvsagt sitt morgenrush, selv om vi er såpass sent ute at det verste nok er over. Men folk haster på jobb, følger sine barn til skolen, gjør klar sine salgsutstillinger eller forretninger, eller simpelthen tar seg en kopp te. En staut politimann dirigerer trafikken stående midt i gaten, et annet sted ser vi en nærmest prestestol-liknende plattform til samme bruk. Her er liv og røre overalt, og siden vi har god tid og skal spise en tidlig lunch, får jeg tatt en del bilder der du kan se et utvalg her. |
 |
Etter lunch går ferden videre og snart forlater vi Lhasa by og fortsetter den veien vi nå reiser for fjerde gang. Vi har all verdens tid, og jeg nevner for turlederen vår, Hugo, at det kunne være interessant å få se den berømte Buddha Nie Tang, som er hogd inn i fjellet langs veien (se over til venstre), og som vi nå altså skal passere for fjerde gang. Flere erklærer seg enige, men til vår store skuffelse kjører bussen forbi stedet der en rekke busser står parkert fra før. Jeg får nøye meg med et lånt bilde fra internett, og har satt det inn i bildeserien der jeg hadde håpet å ha noen av mine egne bilder. Du finner flere bilder her. |
 |
Så passerer vi krysset der veien deler seg mot Shigatse og flyplassen, og denne gangen tar vi til venstre. Vi får med oss noen mektige naturscener, før veien later til å gå rett inn i et imponerende byggverk. Hadde tidligere samferdselsminister Opseth sett dette, kunne vi nok kanskje ha fått noen virkelig oppsiktsvekkende tunellåpninger på Vestlandet. Men nå bærer det mot "Gangar Airport, Lhasa", og avslutningen på en minneverdig uke i Tibet. |
 |
På flyplassen tar vi avskjed med vår sympatiske og vennlige guide Tenzing Pasang, og Ingar overrekker en liten, velfortjent hilsen fra gruppa vår. Det er med glede og vemod jeg ser tilbake på vårt besøk i dette særpregede, mytiske og mystiske landet. Jeg håper jeg gjennom de bilder jeg har servert, har maktet å formidle noe av det unike og storslagne ved Tibet, et land som virkelig kan anbefales for folk med eventyrlyst i blodet. Du finner den siste bildeserien ved å klikke her. |
| (Slutt) | |
Int. Paleoceanografi-konferanse